Av Katja Aarflot.

Munch og hans venn og slektning Ludvig Ravensberg tar inn på Victoria Hotell, midt i sentrum. Munch har bestemt seg for å finne et lite, rolig sted for å slå seg ned og male og være i fred. Målet for hjemreisen er ikke satt, men sikkert er det at han ikke vil tilbake til Kristiania, der «alle problemene stammet fra». Åsgårdstrand er også ute av diskusjonen for denne epoken i livet hans. Han vil begynne på nytt og være i fred til han er i gang igjen som maler og menneske. Allerede første kvelden i Kragerø føler Munch et velbehag, og legger ut på en aftentur med sin venn. De finner Skrubben, en stor villa til leie på kanten mellom byen og omkring-liggende åser og viker. «Enkefru Bredstorffs hus til leie, tolv værelser for fem hundre kroner». Munch bestemmer seg raskt. Ravensberg lurer på om de ikke burde se Langesund også, men Munch lar seg ikke overtale. Isteden blir vennen sendt til Kristiania for å hente «mester Munchs nærmeste», nemlig bilder og lerreter, mens maleren selv installerer seg på Skrubben. Vennene Christian Gierløff, Jappe Nilsen og Ravensberg går deretter inn i en slags «turnus» for å støtte og bo med den store kunstneren. I tillegg tilsetter de to lokale krefter; Inga Staerk og Stina Krafft som husholdersker. Hverdagslivet på Skrubben er beskrevet i Ludvig Ravensbergs dagbøker og til dels også av Jappe Nilsen. Huset fylles av venner som kommer på besøk den første tiden; Jens Thiis, Thorvald Stang, Ravensberg, Gierløff og Jappe. Alle må males; Munch «krever» å få portrettere enhver som setter sine ben på Skrubben. Disse legemstore portrettene er ansett som noe av det fineste rent teknisk Munch har malt, og portrettet av Jappe Nilsen er legendarisk.

«Kringsatt av venner»

Vennene spiller en viktig rolle i Munchs periode i Kragerø, og slår kanskje bena under mange myter om den ensomme, deprimerte kunstneren. Tvert imot forteller vennene om en munter og til dels svært munnrapp og humoristisk maler som er i sitt ess når de samles om kvelden og kan gå løs på både andre kunstnere og dypere samfunnsspørsmål med stort vidd. Men som en av dem skriver i dagboken, lett lakonisk; «Det går bedre med Munch nu. Han kan ikke være alene enda men han kan jammen ikke være sammen med noen heller». Godt da å ha gode venner som holder ut med det aller meste. Ikke lenge etter at Munch har gått i land i Kragerø, utlyses konkurransen om aula- dekorasjonene i hovedstaden. Munch er først ikke blant de inviterte. Men tiden jobber for ham – og det gjør ikke minst hans gode venn, Jappe Nilsen. Jappe er kunstkritiker i Dagbladet, og senere kjent som «Munchs venn og våpendrager» i diskusjonen om auladekorasjonene. Han skriver flammende i avisene om at det ikke går an å arrangere en nasjonal konkurranse og ikke invitere den største av dem alle med – Edvard Munch. Mye om og men senere – Munch vinner konkurransen der det til slutt står mellom ham og Emanuel Vigeland. Juryen klarer imidlertid ikke å bestemme seg innen fristen de selv har satt til Universitetets hundreårsjubileum, og jubileet feires med skittengule silketapeter i nisjene. «Et seierrikt nederlag» konstaterer Munch som mener at tiden arbeider for ham og hans kunst. I mellomtiden har han begynt å selge godt, også i sitt eget land, med to store prestisjefylte innkjøp på rappen, først av Rasmus Meyer i Bergen og så av Nasjonalgalleriet. Disse innkjøpene bidrar både til sårt tiltrengt selvtillit og en økonomisk trygghet i kampen omkring den nasjonale utsmykningen. Munch utsettes for en hets i media som mangler sidestykke; både satiretegninger og magesyre-etsende kritikker slås stort opp mot Munch i konkurransen. Da er det godt å ha vennene, kakkelovnen på Skrubben der man kan kan fyre opp med hva man vil, og en skrivefør venn trygt plassert i nasjonens kulturavis nummer en.

«Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete.»

Les mere

Edvard Munchs liv i Kragerø